Kriser viser seg i ulike former og utvikles i forskjellig hastighet. Fra eksplosjon og brann-forårsakede kriser som utvikles på minutter, til de som utvikles over tid. Eller mer korrekt – utvikles parallelt med at media «graver» i et mindre feilskjær, og glemte eller gjemte skjeletter hentes opp dagslys.
Kriser er i sinn grunnform det «kritikkverdige». At ting går galt er en del av livet – også arbeidslivet, det forstår folk flest. Selve krisen oppstår først når årsaken eller omfanget av ulykken knyttes til mangler eller kritikkverdige forhold. Av samme årsak, forebygges kriser enklest og mest lønnsomt gjennom å sikre «etterlevelse» av myndighetskrav og det ansatte og samfunnet med rette kan forvente av en ansvarlig bedrift.
Krisehåndtering blir raskt en synlig disiplin for omverdenen. Omdømmet kommer i spill, når håndteringen skal evalueres av de 3 vanligste granskere av bedrifters krisehåndtering: tilsynsmyndigheter, politiet og media. Fallhøyden er åpenbar for de som overraskes og feiler. Motsatt har ledere vist at kriser håndtert effektivitet og med rette porsjon medmenneskelighet, paradoksalt nok har økt selskapets omdømme og verdi.
Når ulykken er et faktum og beredskap etablert – er TID det man har minst av. Av samme årsak skal beredskapsplanen være enkel i form og øvd i forkant. Aksjonskort med de viktigste grep for håndtering av de mest realistiske scenarioer bidrar til raske beslutninger og aksjoner. Høyt tempo fører til overblikk, kontroll på hendelsen og rask overgang fra beredskapsinnsats til daglig drift. Har myndigheter og media, som aller dukker opp ved ulykker, intet kritikkverdig å peke på, blir det neppe krise ut av hendelsen – heller motsatt.
Personell- og pårørendehåndtering, vil uansett utfall ofte være relevant – kanskje til og med forventet at bedriften tilbyr. Gjennomføring av nødvendige samtaler og oppfølging rammede, forebygger sykefravær og senskader og dermed et vesentlig bidrag til å bevare arbeidsevne og livskvalitet.
Mediehåndtering er i praksis å informere om det som har skjedd – hverken mer eller mindre. En oppgave den involverte ledelse vet mest om – og er best til. For større konsern og børsnoterte selskaper kan medias beskrivelse av selv mindre hendelser gi kursutslag og påføre eiere reelle tap. I det perspektiv er også dette område verd å forberede og trenes på, før blitzlyset sperrer for gangsyn og mikrofonstativer stopper talegavene til selv erfarne ledere.